Rapport fra reise til Etiopia høsten 2008

RISO Sissel Høihjelle Michelsens rapport fra tur til Etiopia i forbindelse med Inner Wheel Norges fistulaprosjekt.

I høstferien 2008 la jeg ut på min andre tur til Etiopia for å besøke FISTULA-prosjektene våre. På den første dro både RISO Sidsel Bakken og jeg, men på den andre turen var jeg alene fra IW. Ragnhild Mestad fra Det Norske Misjonsselskap var godt reisefølge under hele turen, mens Gunvor Kongsvik og Yngve Bakkeid, henholdsvis stedlig representant og prosjektrådgiver for NMS i Etiopia, var både dyktige informanter og sjåfører på strekningen Addis Abeba – Beghi – Addis Abeba, ca 1500 km i alt.

Takket være vårt medlemskap i FOKUS og gjennom TV-aksjonen DRØMMEFANGER har vi kunnet besøke prosjektene. Det beregnes alltid penger til evaluering når man starter et prosjekt i regi av FOKUS eller NORAD. En slik luksus kunne vi ikke ha fått til bare gjennom Inner Wheel. Nå er jo ikke akkurat en reise i Etiopia regnet som luksus, heller det motsatte! Men du verden for en opplevelse det er når kjentfolk er med. Jeg hadde med andre ord personlige oppassere. Det er så greit å få svar med det samme jeg spør om noe, enn si slippe å spørre fordi informantene er sammen med deg mesteparten av døgnet.

Jeg tok meg fri fra skolen et par dager ekstra for å bli med på en ordinasjonsgudstjeneste i Beghi på søndagen. To unge kvinner og tolv unge menn skulle ordineres til prester i bispedømmet. Den ene kjente jeg, Worknesh, som hadde arbeidet sammen med Diribe, vår prosjektleder. Gudstjenesten var det fest over, mange taler, flott korsang, unger som omtrent krabbet opp på alterringen (uten å få skjenn!) hvor 14 stolaer lå klar til ordinandene og med ca. 1000 nattverdsgjester var det ikke rart at seremonien varte i fem timer. Det var ikke ny, norsk standard på kirkebenkene, men vi satt godt nok i varmen.

Kanskje noen av dere husker at det brøt ut en storkonflikt mellom kristne og muslimer rett etter Sidsel og jeg var der ute for to år siden? I alt ble 34 kirker og gudshus brent ned, en av evangelistene fikk strupen skåret over og nasjonalgarden måtte komme til unnsetning. Da er det faktisk et under at muslimenes leder og hans kone var gjester under gudstjenesten. Det gjorde inntrykk på flere enn meg. Det fikk meg til å tenke at kanskje måten bispedømmet i Beghi-Gidami med biskopen, Kes Michael, i spissen tar i mot muslimske fistulakvinner på, er med på å bryte ned motsetningene religionene i mellom.

For som før er det ikke forskjellsbehandling av kvinner. Alle som kommer, får hjelp. De tre årene vi fikk penger gjennom DRØMMEFANGER, er nå over. Hvert år ble det sendt 51 kvinner fra dette ene bispedømmet til Fistulasykehset i Addis. De aller fleste er blitt helbredet. To av dem som hadde fått behandling, fikk jeg møte. Den ene har blitt frisk, den andre ikke, men det er likevel to solskinnshistorier. Jeg nevner den friske først, seksbarnsmoren – hvorav fire barn lever. Det sjette barnet kom dødt ut etter to dagers kamp og mor var ødelagt, valget stod mellom mor og barn. Takket være informasjon om tilbudet fra bispedømmet var hun på vei til operasjon i Addis etter bare fire måneder. Dette er ekstremt raskt. Nå ett år etter er hun i stand til å ta seg av fire levende barn hjemme, den eldste er 18 år, med god hjelp fra mann og svigermor. Hun får også hjelp til prevensjon.
Så var det henne som ikke ble frisk. Vi kjørte 32 km på dårlig vei helt på grensen til Sudan. De samme km hadde mannen hennes båret henne på ryggen til Beghi for ca. to år siden. Da hun kom til sykehuset, måtte hun ha fysioterapi før hun kunne opereres. Hun hadde vært syk i 10 år og måtte gjennom flere operasjoner. Ingenting var vellykket. Hun ble sendt til Desta Mender, hvor de uhelbredelige får opphold. Hun gjorde det vanskelig både for seg selv og de andre medpasientene. Språkgruppen hun tilhører er svært liten. Vanlig kommunikasjon var utelukket. Ikke rart at hun var regnet som vanskelig. Mot normalt fikk hun besøk av mannen sin tre ganger mens hun var borte, og han ville gjerne ha henne hjem. Hun fikk komme hjem, en sykepleier kommer ca. en gang i måneden når hun må kateteriseres. Poser skifter hun selv. Så ble det inngått en avtale om å sende henne hjem som den aller første som ikke hadde blitt helt helbredet. Med fire sauer i gave fra Desta Mender ankom hun hjemmet sitt, hvor både mann og svigermor gjør sitt for at hun skal greie seg. Urinen blir samlet opp, hun trenger ikke gjemme seg bort og vannhentingen er tilpasset hva hun kan klare. Det gjorde godt å se at om ikke operasjonen ble vellykket, har likevel livet godt og har gått i en riktig og positiv retning. Egentlig hadde det vært flott å få tilbakemelding om hva som har skjedd etter fem år med alle de opererte. Det går jo alltids an å spørre….

Huset vårt er greit og ordentlig vedlikeholdt. For to år siden etterlyste vi et bedre inngangsparti for å hindre at all våt jord skulle bli dradd inn i huset. Det er gjort og enda bedre enn jeg trodde det skulle bli med vakker beplantning i tillegg. Det lukter rent og ordentlig inne, noe jeg mener er en prestasjon. Den største kofferten min ble fylt med bleier og truser, en gave fra min venninne som har arbeidet med stomipasienter hele sitt liv. Hennes mor på 96 hadde akkurat fått fylt opp lageret sitt da hun døde. Bleiene ble fordelt på begge prosjektene våre. Nå er det bare ett prosjekt for fistula, men vi har flere å dele pengene våre på. Alle gaver mottas fortsatt med stor takk.

Jeg fikk forresten en hyggelig forespørsel fra en svigerinne i Sverige om kontonummeret til fistulaprosjektet vårt. Hun er ikke Inner Wheel-medlem, men blir 60 år snart…..

Sissel Høihjelle Michelsen

viserådspresident

[nggallery id=27]