Vi är så ledsna för den tragedin som har hänt i Norge. Hoppas att det blir ett riktig betydelsefullt Inner Wheel år 2011-2012 och att vi skall lyckas med våra gemensamma diskutioner och projekt att får väldren en bättre plats för våra barn och unga.

Vi i Finland har organiserat Women for Europe – the Role of Inner Wheel konferensen. Vi vore ytterst glada, om ni kunde meddela detta på Ert hemsida.

Alla är välkomna till Tuusula den 21-23 oktober 2011 http://www.innerwheelfinland.org/media/wfe/wfe_programme.pdf

Registreringen är inom två veckor. Blanketten kan fås http://www.innerwheelfinland.org/ från vår hemsida.

Det vore väldigt trevligt att ha så många Inner Wheel medlemmar som möjligt från Norge till Finland att diskutera. Världspresidenten Catherine Refabert kommer att ta del i konferensen och det är möjligt under konferensen att ha samtal med henne också.

MVH Hannele Karhunen

Past National Representative

Hannele.karhunen@laurea.fi<mailto:Hannele.karhunen@laurea.fi>

+358 40 8345 411

This tragedy is  a real nightmare , the news are worse and worse each time you open TV or radio, we all hope that none of you have lost some relatives or friends amongst all these young  teenagers killed in the island, we think and pray  for you and their families.
In Inner Wheel friendship
Catherine Refabert
IIW President

Dette er en av mange varme hilsener som har kommet fra inn- og utland de siste dagene. Noen er publisert som kommentarer direkte på enkelte klubbers sider og mange Inner Wheel-medlemmer har fått hilsen direkte fra Inner Wheel-medlemmer i andre land. Det er godt å se og føle at organisasjonen vår bidrar til at vi bryr oss om hverandre.

Speech at the Annual General Meeting Cardiff 2011

Association of Inner Wheel Clubs in Great Britain & Ireland

Associasion President Pam

IIW President Pallavi

Inner Wheel friends

Distinguished guests

I am delighted and honoured to be able to participate in your annual general meeting, and many, many thanks for the fantastic welcome given to Sissel from Norway and myself.  Actually, I invited myself, partly because I really wanted to see how things are run in Great Britain and Ireland, but also because throughout my 2 years as National Representative and  counsil chairman for Denmark I have come to realise, what a wonderful organisation Inner Wheel is. We live in a global world, and Inner Wheel presents us with the possibility to learn so much about the world outside of our own small circle.

As you probably know, Denmark is quite a small country.  We have 5 Inner Wheel districts with about 3,000 members.  Our National Governing Body  consists of 11 members – 5 district presidents, 5 past district presidents, and me.  We hold 2 weekend meetings and 2 day meetings in the course of the Inner Wheel year.

As National Representative, my motto has been:

Simplification – Innovation – Cooperation

- three things which are of the utmost importance to Inner Wheel, if we want our organisation to continue to exist in the future.

The bureaucracy in Inner Wheel is very cumbersome. If we want to attract younger and working women to join Inner Wheel, we must simplify the bureaucracy at club, district, national and international levels. During my term of office, I have tried to simplify the workflow – among others, we have prepared a new and simplified set of danish bye-laws which I hope will be adopted at our annual general meeting in October.

At our national governing body meetings, we have not only dealt with administrative matters, but also other matters. At each meeting we have exchanged district experiences and initiated several projects which have proven to be useful to the clubs. It has been very important for me to close the gaps between the national governing body, the districts and the clubs, so that the individual member feels part of a larger community and not just a member in a local club. The international aspect is important, and I have noted an increase in interest in the clubs for, what is happening abroad.

I have had the pleasure of meeting all my Nordic colleagues in Finland, and at the same to participate in the Nordic Rally which takes place every third year.  For the first time– but definitely not the last -, Denmark participated in the 2010 European meeting held in Switzerland.  This meeting was most rewarding, and I hope that representatives from GB & Ire will attend the next European meeting to take place in September in Holland. The European Rally was held in conjunction with the European meeting in Switzerland, and that, for me, was a fantastic experience.
I strongly believe that it is most important that we in Europe meet and exchange views.

The Danish clubs have many different projects which they support, and at the national level we have an annual collection where each member contributes at least £6. The clubs put forward their suggestions as to which project we shall support, and three of these are selected by the National Governing Body to be voted for by the clubs.
This year, our collection goes to a shelter for trafficked women. Trafficking is a serious problem all over the world, and we in Denmark would very much like to set focus on this problem.

In addition to the annual national collection, the governing body has instigated a nationwide competition for high school students to write an essay on the subject: “Can you accept a Denmark where women are trafficked for prostitution, or should Denmark be known for its social sustainability?”

The essay competition has been instituted mainly to heighten the awareness of our young people of a serious social problem, and also to promote Inner Wheel’s profile.

It is sad to say that membership in Denmark, as in so many other European countries, is dwindling. The members have quite simply become too old, the clubs have forgotten to make innovations, and that usually means there is only one thing to do – close clubs. We are losing a great many elderly members in these years. We do enrol new members, too – but unfortunately, not enough so that we can see an increase in membership. The restrictions in our criteria for membership are unfortunately a hindrance, but luckily we do at least have the possibility to enrol a certain number of so-called honorary members. However, is that enough to create growth in our number of members?.

In the latest minutes of the IIW Executive Committee, one can read that 26 clubs have closed in GB & Ire, and that in India 46 new clubs have been opened – this says much about the present development of Inner Wheel. One can also read that at the last Governing Body meeting it was discussed how we can recruit new members. It is thought-provoking, that among things, it was suggested that Inner Wheel should be more flexible, and should consider new ways to attract new members.

When one reads about the considerations at top level about how to increase membership, it doesn’t make sense at the same time to adhere stubbornly to the restrictions in the criteria for membership, and that time after time at the Convention, certain countries vote against opening up the requirements for membership. We in Denmark really hope that at Convention 2012 there will be a willingness to open up for members also without connections to Rotary. Inner Wheel was founded in a completely different era than the one in which we live today. We should continue to maintain our links to Rotary, but it is of the utmost necessity that Inner Wheel stands on its own feet, and meets the changes in society around us.

I do not believe that we in Inner Wheel are capable of halting the changes that are taking place in modern society, so we are therefore obliged to adapt ourselves to the reality of the contemporary world.  Inner Wheel is a worldwide organisation, but it is important that IIW has the will to realise that there exist both cultural and social differences between countries, even if we are one organisation. There must be room for diversity.

At the next Convention we have the opportunity to turn Inner Wheel into a contemporary women’s networking organisation, which can attract more independent, active and socially engaged women, so that Inner Wheel will, also in the future, be a source of pleasure and benefit to women throughout the entire world.

Don’t let this opportunity slip!

Thank you

Cardiff notes

by Sissel Høihjelle Michelsen

National Representative/Council Chairman Inner Wheel Norway

Good evening, Association Chairman Pam, IIW President Pallavi, Inner Wheel – and Rotary friends and distinguished guests,

I am very happy and also very pleased to be here in Cardiff at this Inner Wheel Assembly. So thank you, Gb&I, for inviting me after some “mild pressure”. And thank you, Gill, this assembly’s organiser, for being so helpful and patient with me.

UK&I, you are the Inner Wheel mother. You were in fact just coming of age when your first daughter across the North Sea was born, the Inner Wheel Club of Bergen, Norway. This baby celebrated its 75th birthday in March last year and whose birthday party I attended as Council Chairman/National Representative. I hereby report: Your baby is still up and kicking, though not with the same quickness in movement as in her early years.

This address is therefore merely thoughts being discussed in the IW-world of the Nordic countries at the moment, and I wouldn’t be too surprised if they  were on the agenda of GB&I as well. So what medicine does it take to regain the strength of former days? And how many kicks on the leg do we need before understanding that we have to exercise both our brains and legs to find out this?

To me movement is the key word. And in the concept of movement you find change, new ways of doing things – the wheel mustn’t come to a standstill – and at the same time- we don’t want change for the sake of change only, but to become attractive to new members of all ages as well as for our own good. In one of the proposals for the next convention, we have had it before, to change International from a kind of prefix to a suffix in our name is asked for. Do we really think that is enough as modernisation? What about the content? We have to keep pace with the times we are in. When you and I have answered the question of what it is being an Inner Wheel member – exactly the same way for thirty or more years, dear ladies, then we are out of fashion. The basic aims remain, but do they work in the same way? Not for me. I am surely more committed today than I was in the beginning. I joined IW because international understanding was one of the aims. Inner Wheel has rightly become more international since the 2000 IW Convention in Stockholm when it was agreed that we should have a joint social project. I think that the opportunity of doing well together in turn helps us both to respect each other and to know each other. In Norway we have less than 2000 members now, but we hope for more. Working together for our projects is the glue in many clubs. Our main national project is giving fistula women in Ehtiopia a life in dignity by having them operated and restored to life. Then we are working with Rotary for their biannual camp for physically handicapped young people between 18 and 28 years of age. Two weeks next summer. Talk to me later about our projects. The cooperation with Rotary here is wonderful.

When Inner Wheel started in 1924, it may also have been out of a wish to show that women could do things for themselves and others and at the same time support their husbands in Rotary. Now nearly one hundred years later we sort of go backwards. We ask Rotary for permission to stay alive: Have you got some spare women, please, to send our way? This we can ask rotarians we know, but what about the old Inner Wheel clubs that no longer have this connection because their Rotary husbands are dead? Two clubs are disbanding in Norway this year, one of them suffering from this «out of sight, out of mind-syndrom», none last year. We lost less members last year than we had done for years. I haven’t got the numbers for this IW year yet. We have been occupied with recruiting new members also outside Rotary. What else can we do when the Rotary source is drying out? I do not blame the dear rotarians being present here in Cardiff. I know they care, I merely blame quite a few Rotary clubs back home for pretending we don’t exist.

We don’t want to be a well-hidden secret. We want to open up for new ideas, but with the tie to Rotary still intact. Rotary can ask anyone to become a member, why is this right denied us? The new members without Rotary or IW connection have become great assets to their clubs. When I have been travelling around Norway at our annual meetings this spring, I have been asking who has given Rotary the monopoly of being married to all the lovely and able women we need in IW? The factor of unfairness is high. Women usually have a good many friends and acquaintenses, if one or two of these share our ideals, we can ask them to join – and if they happen to have husbands who may be interested in joining Rotary, this would be a win-win situation.

How do we approach these women for membership?  If we are to follow our constitution it will sound more or less like this: Hello Mary! My IW-club would very much like you to join us. As you probably know, we meet once a month. But I am sorry, we cannot offer you full membership at once, first we have to see if you fit in, and it will approximately take you two years to understand what it is all about! If your husband had been a rotarian, it would have been another matter. This is not how we see it in our club, of course, but according to our constitution which takes more time and effort to change tayloring it to the needs of women of today than neccessary. We don’t invite people with a BUT, but with a YES! We only want first rate women in our organisation, not second rate. At present an honourary member is like a guest invited to dinner, but who has to leave before the dessert is served. To me having the full benefits of membership is the dessert of Inner Wheel life: to be able to take office, share good days and bad days, meet other dedicated IW-members abroad and at home, to recognise and hug IW-members you have met before at Conventions and rallies and from this week in Cardiff. Let us be the proof of the pudding!

Between every Convention there is a cycle of three years. There are in fact lots of cycles in Inner Wheel. Are there too many? In the early nineties I took a degree in Third World Issues (part of my cand.philol.degree). One of the characteristics of a developing country is its cyclic thinking and for a developed country its linear thinking. This gave food for thought for my IW-mind. If we only play it safe and follow the receipe from the previous year, do we move forward then,  do we make any progress? Our Inner Wheel will then only move around its axis and not move forward. We need both the cyclic and the linear movement in IW – to keep our objects safe and at the same time move on in a modern world.

In a year from now there may be a lot of us at the IW Convention in Istanbul.

And this time I want to come home with a smile on my face. Too many proposals were lost in Kota Kinabalu, many of them because of the restricted mandates the delegates had been given by their clubs. If we are to sit at home deciding the future of IW, we may as well vote by post. What fun is there in sitting at home, when we can move forward, have fun, meet friends we still haven’t met and at the same time become an attractive organisation to the new members we want to have!

Let us give our delegates the freedom to vote after discussions are over. The IW-world may look a bit different then.

We ask for solidarity for clubs and countries that struggle. What is good for one country now, may be good for others later.

Let Inner Wheel once again become a movement, a movement that can still move hearts and minds. And we have to start now. For another IW-meeting in Finland last year, I translated a poem into English by the Norwegian poet Kolbein Falkeid. It is from his 1983 collection «Lifesaving Activities»

NOW

You are now. Here and now.

It is now you are sitting in the cockpit

being responsible for the progress of the earth

reaches the next generation.

It is now you can bang your fist on the table

and speak your mind. It is now

you can read the wind’s soft italics through the grass,

the trees ancient syllables and a beast’s opinion

about miscarriage of justice through its glance.

Yes, here and now. It is now

your little daughter breaths her goodnight kiss

on your cheek. It is now

you are standing on the boiler-room floor and can shovel

friends’ words, the morning light and newly brewed coffee

underneath the boilers

to make them steamingful active.

Don’t wait for the dream about tomorrow, friend.

throw you lasso around its horns,

pull in and throw it over.

It is now your chance is here. Here and now.

Only here and now.

Thank you!

Rådspresidenten har mottatt dette brevet fra Christchurch

HILSEN FRA INNER WHEEL NEW ZEALAND I CHRISTCHURCH

Hallo damer,

På vegne av folket i Christchurch vil jeg takke dere så mye for alle hilsener vi har mottatt med omtanke for oss. Å vite at Inner Wheel-medlemmer verden over ser hva som skjer med oss og virkelig bryr seg om oss, betyr mye for både oss i de seks IW-klubbene og for befolkningen i Christchurch.

Min personlige opplevelse:

Tirsdag 22. februar hadde rådspresident/nasjonal representant Colleen Payne, rådskasserer Ursula Lee og jeg akkurat avsluttet et møte hvor vi hadde lagt de siste planer for rådsmøtet som skulle holdes her i Christchurch forrige helg. Den siste timen hadde vi brukt på å fordele pengene som var kommet inn til IWNZ etter jordskjelvet som rammet oss 4. september i fjor. Jeg forlot Colleen og Ursula omtrent kl. 12.40 og ringte til mannen min for å møte ham i byen til en matbit i stedet for å dra hjem!!! Jeg kjørte gjennom Manchester Street i indre by da jordskjelevet slo til kl. 12.50. Det var den mest opprivende og skremmende opplevelsen jeg noensinne har hatt og som jeg ikke ønsker å gjenoppleve. Gaten rullet opp foran meg, løftet bilen min opp og slapp den ned igjen akkurat da en bygning på min høyre side kollapset og fylte luften med støv og skitt. Først den skjærende lyden av ting og bygninger som brøt sammen for så å bli avløst av sirener og hyl, var skremmende.

Jeg greide å komme frem til min mann, Keiths, kontorbygning (etter å ha passert den fireetasjes bygningen hvor så mange mistet livet og som mange av dere har sett på TV). Da jeg kom frem til den, kunne jeg ikke finne Keith. Jeg løp gjennom bygningen og ropte på ham. Jeg fant ham på den andre sien av gaten, og sammen løp vi til vår datters bygning som hadde blitt alvorlig skadet under skjelvet i september. Vi fant henne utenfor og klemte henne hardt, men hun var opptatt av egne ansatte som var fanget i  bygningen der trapperommet hadde rast sammen. Hun arbeider som sjef for Menneskerettighetsavdelingen på et advokatkontor i en 15-etasjes bygning nær katedralen. Hennes firma hadde akkurat flyttet tilbake etter renoveringen.  Da vi så opp, viftet folk med lyse jakker og noen hadde skrevet HJELP på vinduene. Brannvesenet hadde reddet ut alle med sine hjelpemidler da klokken var 4.

Vår sønns kontor som ligger rett utenfor bysenteret, var omgitt av sammenraste bygninger. Han kom seg ut og undersøkte biler som var smadret om hans hjelp var nødvendig og dessuten var med på å lage blokkader for å hindre folk å komme for nær faretruende bygninger. Det tok ham timer å komme seg hjem, fordi han måtte raskt oppgi å bruke bilen. Gatene var for ødelagte til å kunne kjøre i. Da han kom hjem til sitt eget hus, var det omgitt av silt og vann som rakk ham til knærne.

De av oss som ikke var skadet inne i bykjernen, ble bedt om å møte i den botaniske hagen, Hagley Park. Der møtte vi et ungt fransk par som var tydelig ute av seg. Vi gav dem en klem og tok dem med oss hjem. Bobilen deres var til reparasjon. Der lå alle eiendelene deres, og de ville ikke få den tilbake før det tidligst hadde gått en uke. De får bo her så lenge det vil ta. Hjemturen som tar oss normalt ti minutter, tok oss timer, siden veiene stort sett var sperret av folk som lette etter familiemedlemmer – spesielt foreldre som raste avsted til skolene for å finne ungene sine.

Hva som senere har skjeddd:

Siden tirsdag har folk stått i kø for å kjøpe bensin for å kunne forlate byen. Bankene er stengt, de fleste minibanker fungerer ikke, supermarkedene tømmes raskt, de mest vanlige matvarene er ikke tilgjengelige siden hyllene tømmes så snart de blir fylt. Vann må kokes (hvis du har tilgang til det) og folk er blitt bedt om å begrense dusjing og å bruke vann i toalettene. Antall døde er fortsatt 165, mer enn 150 er alvorlig skadet og innlagt på sykehuset og det er fortsatt 50 som er savnet. Teltbyer er satt opp, og velferdsentre er spredt utover byen. Byens myndigheter sier at det sentrale forretningssenteret må jevnes med jorden og at vi må bygge det opp igjen med sterkere og bedre tilpassede bygninger. De fleste av våre historiske bygninger er sterkt skadet, og det indre av byen ser ut som en krigssone. Bygninger av alle slag har nå fått røde merkelapper – et tegn på at de skal rives. Hvis dere vil se mer av det som har skjedd, i tillegg til bilder, kan dere gå inn på nettsidene til vår lokale avis  HYPERLINK “http://www.press.co.nz” www.press.co.nz

Vårt rådsmøte i IWNZ som var bestemt til forrige helg, er utsatt til neste måned utenbys. Vi kan ikke forvente at våre rådsmedlemmer vil reise til denne byen når etterskjelv fortsetter å komme. Siden 4. september i fjor er det blitt registrert 5000 etterskjelv og jordskjelv her i byen.

Christchurch, en by på 400 000 innbyggere, vil aldri bli den samme igjen, men vi vil overleve fordi vi er en flokk med mennesker som aldri gir opp og som bryr oss om våre familier og naboer. Mennesker over hele byen står side ved side og hjelper hverandre.

Akkurat nå har tusenvis forlatt byen, men vi håper og ber om at de skal komme tilbake. Jeg tror at familier med barn vil alvorlig vurdere sin fremtid.

Inner Wheel New Zealand arbeider nå med en jordskjelvsappell. Vi takker for ethvert bidrag som kan sendes til meg. Dere vil bli underrettet om hva pengene er blitt brukt til.

Enda en gang, takk for at dere bryr dere om oss, hvor dere enn er. Hilsener fra Inner Wheel venner over hele verden betyr så mye for oss alle i vakre Christchurch.

Løsenet er… Vær alltid glade i hverandre

Beste ønsker,

Janet Walker, IWNZ National Secretary

17 Aylsham Lane

Regents Park

Christchurch, 8051

New Zealand, phone 0064 3352 2050

Jeg vil legge til for egen regning:

I mellomtiden kom det fryktelige jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og problemer med atomkraftverkene. Jeg vil oppfordre alle til å gi så det monner gjennom hjelpeorganisasjonen.

Jeg har tatt opp spørsmålet om Christchurch på to distriktsårsmøter så langt og lovte å oversette Janets brev. Det er herved gjort.

Jeg oppfordrer alle IW-klubber i Norge til å sende sitt bidrag til New Zealand. Bruk distriktskassererens konto merket Christchurch. Hun videresender til Rådskasserer Ann som formidler vårt bidrag til til Janet. I 2006 var vi vel 50 IW-medlemmer på en uforglemmelig Convention i Christchurch. Hotellet vi bodde på, er ett av dem som nå må rives. Ikke nøl med å hjelpe. På forhånd, hjertelig takk!

Sissel Høihjelle Michelsen

rådspresident

F.v. Marit Stabell (IW), Herman Stabell (Rotary, Sekretær NORFO), Anne Margrethe Lunde (HC, Norge), Sissel Høihjelle Michelsen (Rådspresident IW), Jan Peterson (Sekretariatsleder for HC, USA), Harald Michelsen (Rotary), Suranjana Gupta (HC, India), og Gunnar Eigeland (Rotary).

Var det noen som lurte på hva Huariou Commison er for noe? Det er et verdensomspennende nettverk mellom kvinner og kvinneorganisasjoner. De arbeider for å hjelpe kvinner på grasrota til å ta aktivt del i arbeidet med å bedre forholdene i fattige strøk, i områder som er utsatt for store ødeleggelser og mye annet. For å sitere dem selv: Our member networks invest in empowering women to improve their communities through their own effeorts and in partnership with government, highlighting issues and approaches that are crucial to improve women`s status and promoting gender equitable development and poverty eradiction. De har godt samarbeid med flere nivåer i FN. De har fått betydelig støtte fra UD i Norge, og var her for å diskutere et opplegg for fortsatt samarbeid. De er også interessert i samarbeid med frivillige organisasjoner i Norge. Det var bakgrunnen for den uformelle samlingen i Nittedal som er avbildet ovenfor.

Det er vel bare å innrømme at det ofte er lurt å satse på kvinnene når man skal i gang å bekjempe fattigdom, og i mange andre situasjoner.

Powered by Qumana

I kindly request you to inform all the Districts and Clubs in your Association to send in write ups about the good work done with a corresponding photo by Inner Wheel in Norway both by e mail and by regular post to me so that I can include them in News on the Web and later for the IIW Newsletter which is published at the end of the Inner Wheel year.

My e mail id: gomathi.vis@gmail.com
Postal Address: Gomathi Viswanathan
22, Malavia Street, Ramnagar
Coimbatore – 641 009
India

RISO Sissel Høihjelle Michelsens rapport fra tur til Etiopia i forbindelse med Inner Wheel Norges fistulaprosjekt.

I høstferien 2008 la jeg ut på min andre tur til Etiopia for å besøke FISTULA-prosjektene våre. På den første dro både RISO Sidsel Bakken og jeg, men på den andre turen var jeg alene fra IW. Ragnhild Mestad fra Det Norske Misjonsselskap var godt reisefølge under hele turen, mens Gunvor Kongsvik og Yngve Bakkeid, henholdsvis stedlig representant og prosjektrådgiver for NMS i Etiopia, var både dyktige informanter og sjåfører på strekningen Addis Abeba – Beghi – Addis Abeba, ca 1500 km i alt.

Takket være vårt medlemskap i FOKUS og gjennom TV-aksjonen DRØMMEFANGER har vi kunnet besøke prosjektene. Det beregnes alltid penger til evaluering når man starter et prosjekt i regi av FOKUS eller NORAD. En slik luksus kunne vi ikke ha fått til bare gjennom Inner Wheel. Nå er jo ikke akkurat en reise i Etiopia regnet som luksus, heller det motsatte! Men du verden for en opplevelse det er når kjentfolk er med. Jeg hadde med andre ord personlige oppassere. Det er så greit å få svar med det samme jeg spør om noe, enn si slippe å spørre fordi informantene er sammen med deg mesteparten av døgnet.

Jeg tok meg fri fra skolen et par dager ekstra for å bli med på en ordinasjonsgudstjeneste i Beghi på søndagen. To unge kvinner og tolv unge menn skulle ordineres til prester i bispedømmet. Den ene kjente jeg, Worknesh, som hadde arbeidet sammen med Diribe, vår prosjektleder. Gudstjenesten var det fest over, mange taler, flott korsang, unger som omtrent krabbet opp på alterringen (uten å få skjenn!) hvor 14 stolaer lå klar til ordinandene og med ca. 1000 nattverdsgjester var det ikke rart at seremonien varte i fem timer. Det var ikke ny, norsk standard på kirkebenkene, men vi satt godt nok i varmen.

Kanskje noen av dere husker at det brøt ut en storkonflikt mellom kristne og muslimer rett etter Sidsel og jeg var der ute for to år siden? I alt ble 34 kirker og gudshus brent ned, en av evangelistene fikk strupen skåret over og nasjonalgarden måtte komme til unnsetning. Da er det faktisk et under at muslimenes leder og hans kone var gjester under gudstjenesten. Det gjorde inntrykk på flere enn meg. Det fikk meg til å tenke at kanskje måten bispedømmet i Beghi-Gidami med biskopen, Kes Michael, i spissen tar i mot muslimske fistulakvinner på, er med på å bryte ned motsetningene religionene i mellom.

For som før er det ikke forskjellsbehandling av kvinner. Alle som kommer, får hjelp. De tre årene vi fikk penger gjennom DRØMMEFANGER, er nå over. Hvert år ble det sendt 51 kvinner fra dette ene bispedømmet til Fistulasykehset i Addis. De aller fleste er blitt helbredet. To av dem som hadde fått behandling, fikk jeg møte. Den ene har blitt frisk, den andre ikke, men det er likevel to solskinnshistorier. Jeg nevner den friske først, seksbarnsmoren – hvorav fire barn lever. Det sjette barnet kom dødt ut etter to dagers kamp og mor var ødelagt, valget stod mellom mor og barn. Takket være informasjon om tilbudet fra bispedømmet var hun på vei til operasjon i Addis etter bare fire måneder. Dette er ekstremt raskt. Nå ett år etter er hun i stand til å ta seg av fire levende barn hjemme, den eldste er 18 år, med god hjelp fra mann og svigermor. Hun får også hjelp til prevensjon.
Så var det henne som ikke ble frisk. Vi kjørte 32 km på dårlig vei helt på grensen til Sudan. De samme km hadde mannen hennes båret henne på ryggen til Beghi for ca. to år siden. Da hun kom til sykehuset, måtte hun ha fysioterapi før hun kunne opereres. Hun hadde vært syk i 10 år og måtte gjennom flere operasjoner. Ingenting var vellykket. Hun ble sendt til Desta Mender, hvor de uhelbredelige får opphold. Hun gjorde det vanskelig både for seg selv og de andre medpasientene. Språkgruppen hun tilhører er svært liten. Vanlig kommunikasjon var utelukket. Ikke rart at hun var regnet som vanskelig. Mot normalt fikk hun besøk av mannen sin tre ganger mens hun var borte, og han ville gjerne ha henne hjem. Hun fikk komme hjem, en sykepleier kommer ca. en gang i måneden når hun må kateteriseres. Poser skifter hun selv. Så ble det inngått en avtale om å sende henne hjem som den aller første som ikke hadde blitt helt helbredet. Med fire sauer i gave fra Desta Mender ankom hun hjemmet sitt, hvor både mann og svigermor gjør sitt for at hun skal greie seg. Urinen blir samlet opp, hun trenger ikke gjemme seg bort og vannhentingen er tilpasset hva hun kan klare. Det gjorde godt å se at om ikke operasjonen ble vellykket, har likevel livet godt og har gått i en riktig og positiv retning. Egentlig hadde det vært flott å få tilbakemelding om hva som har skjedd etter fem år med alle de opererte. Det går jo alltids an å spørre….

Huset vårt er greit og ordentlig vedlikeholdt. For to år siden etterlyste vi et bedre inngangsparti for å hindre at all våt jord skulle bli dradd inn i huset. Det er gjort og enda bedre enn jeg trodde det skulle bli med vakker beplantning i tillegg. Det lukter rent og ordentlig inne, noe jeg mener er en prestasjon. Den største kofferten min ble fylt med bleier og truser, en gave fra min venninne som har arbeidet med stomipasienter hele sitt liv. Hennes mor på 96 hadde akkurat fått fylt opp lageret sitt da hun døde. Bleiene ble fordelt på begge prosjektene våre. Nå er det bare ett prosjekt for fistula, men vi har flere å dele pengene våre på. Alle gaver mottas fortsatt med stor takk.

Jeg fikk forresten en hyggelig forespørsel fra en svigerinne i Sverige om kontonummeret til fistulaprosjektet vårt. Hun er ikke Inner Wheel-medlem, men blir 60 år snart…..

Sissel Høihjelle Michelsen

viserådspresident

[nggallery id=27]